Er du mottakelig?

”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.”

Etter at Jesus ble døpt, vendte han tilbake fra Jordan og begynte å forkynne i Galilea. Budskapet gjorde inntrykk på folk, og han ble kjent som en mektig taler. 

En gang kom han til Nasaret, der han hadde vokst opp, og oppsøkte synagogen slik han pleide på sabbaten. Der tok han fram bokrullen og leste høyt for de som var til stede:

”Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sent meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren.” (Lk. 4:18-19)

Jesus lukket bokrullen og sa til forsamlingen: ”Skriftens ord er nå oppfylt”. Det var grunn til å glede seg. En mann av folket var stått fram og formidlet håp om en ny tid – det de hadde ventet på i generasjoner var i ferd med å skje. Men folket som kjente Jesus spurte seg selv: Er ikke dette Josefs sønn, en som vi har kjent fra guttedagene? De tok ikke imot hans budskap.

Jesus forsto at mange ville være skeptiske, spesielt siden han var en av dem. Det var egentlig ikke så underlig. De kjente ham jo, og det var ikke lett å se at han var en annen enn den de kjente. Deres tvil ble en hindring. De hadde problemer med å se mulighetene som lå foran dem og de maktet ikke å ta hans ord inn over seg og oppleve noe stort, fordi deres oppfatning av Jesus skapte barrierer som de ikke kunne komme forbi.

Jesus fortalte da om enken i Sarepta, som tok imot profeten Elias i sitt hjem da han ba om hjelp. Det hadde ikke vært regn i landet i over 3 år, og det førte til vanskelige tider med små avlinger og hungersnød. Enken var selv i nød, men var likevel åpen for å hjelpe da profeten bad om å få mat, og hennes innstilling ble selve løsningen på hennes problem. Hun var egentlig en kvinne som var fremmed for Israels Gud, fordi hun levde i en by hvor man tilbad avguder. Jødene så ned på slike mennesker, selv om de var naboer. Betingelsene var på ingen måte gode for at noe godt skulle komme ut av den situasjonen, men Gud hadde talt til henne, og hun var innstilt på å være en del av Guds plan. 

I sin tale til folket i Nasaret, minnet Jesus dem om at det på Elias’ tid var mange enker i Israel; likevel valgte Gud kvinnen i Sarepta som sitt redskap.  Folket skjønte hva han mente. De var blitt forbigått fordi de ikke var åpne for å ta imot utfordringen, og fikk heller ikke oppleve velsignelsen.

Hovedbudskapet i denne beretningen er at den som tar imot en utfordring er også den som opplever noe. Til dette kreves åpenhet, mottakelighet og en positiv respons, både overfor Gud og overfor våre medmennesker.

Respons er nøkkelordet i alt fellesskap mennesker i mellom. Når vi møter noen og sier ”God morgen!”, venter vi å få en respons. Hvis vi ikke får det, begynner vi å undres på hva som kan være galt. En samtale tar snart slutt, hvis man ikke får en tilbakemelding. Det er når man utveksler tanker, at man blir inspirert til å videreutvikle en samtale og knytte bånd. 

Guds fellesskap oppleves ofte mellom mennesker når man møter hverandre med åpenhet, vennlighet og kjærlighet. Ved å være utadvendt mot våre medmennesker er vi med på å åpne opp for at mennesker kan få en opplevelse med Gud.

Et fellesskap mellom oss mennesker og Gud krever også respons. Når Gud innleder en samtale med oss, er det fordi han ønsker et nært fellesskap. Han kaller oss til samvær, men han tvinger oss ikke. Hvis vi forholder oss tause, hender det at han går videre. Gud er heldigvis tålmodig, og han kaller på mennesker gjentatte ganger, hvis han forstår at det er et ærlig hjerte. Men hvis han stadig blir møtt med taushet, vil det ofte medføre at han går forbi.

Et godt fellesskap begynner vanligvis med et initiativ som får en positiv respons. Det fører igjen til positive opplevelser og et nytt initiativ. Livet med Gud er en stadig vekselvirkning som forutsetter både initiativ og respons fra vår side. Et nært og levende forhold til Gud gir et vitalt og rikt åndelig liv. Som en blomst åpner seg mot solen og mottar lys og varme, er et menneske som har et åpent sinn og er mottakelig for Guds velsignelser. 

Våre reaksjoner på henvendelser fra Jesus vil føre til en dialog som er begynnelsen på et nært fellesskap. Da den ivrige fariseeren Saul, som var en heftig motstander av den kristne menigheten ble stanset på veien til Damaskus, spurte han: ”Hvem er du Herre?” Han fikk et klart svar: ”Jeg er Jesus, han som du forfølger.” [Apg. 9:5]. Det var en samtale som endret Saul sin livsanskuelse, og hans omvendelse har hatt en uvurderlig betydning for hele verden. Saul ble en ivrig forkynner – kjent som apostelen Paulus, som har formidlet evangeliet for millioner av mennesker ned gjennom tidene. En positiv respons kan ha stor betydning, både for oss selv og for våre medmennesker, når Gud kaller. 

Vi leser i Bibelen at Jesus forlot Nasaret. Deres mangel på respons gav dem ikke del i løftene. Selv ikke hans egne brødre tok imot hans budskap før senere, og det står i Bibelen at han ikke gjorde tegn i Nasaret.

Jesus ønsker å ha samfunn med den enkelte av oss. Han har mye å gi oss mennesker, og han vil også at vi skal gi til ham det lille vi har å bidra med. Det er vårt valg.

Han banker på døren, og spør om vi vil åpne. Det er ikke tale om å trenge seg på. Hvis vi er opptatt med andre ting, eller ikke er interessert nok til å åpne, går han videre. Men hvis vi åpner, kommer han inn til oss og holder måltid med oss. Det er ikke noe hjem som er for fattigslig for ham – ikke noe menneske som er for uinteressant å være sammen med. Men vi må ville det selv. Det gir glede å være sammen med Jesus! Det er en rikdom når vi får være i hans nærhet. 

Tilbudet gjelder også i dag. Jesus sier til oss alle: ”Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.” [Åp 3:20]