Bare en klinkekule

Jesus sier til ham: … hva angår det deg? Følg du meg!” Johannes 21:22

En leksjon i lydighetens betydning kan dukke opp på uventet vis

Når Gud kaller oss til å følge ham, er det ikke bare noe som skjer en enkel gang. Det dreier seg om et kall til fortløpende lydighet. Jeg ble nylig minnet om denne sannhet da tanken omkring en klinkekule av glass som jeg ikke hadde sett på mange år dukket uventet opp. Det er en flott liten kule, den flotteste som jeg har sett i hele mitt liv.

Jeg minnes fortsatt hvordan det var da jeg så den første gang. Jeg var omtrent 10 år gammel, og gikk i fjerde klasse. Vi gutter gikk ut i skolegården under friminuttene og spilte med klinkekuler. Vi hadde alle vår egen samling, og vi spilte for å vinne de andres kuler.

 Det var en rødhåret gutt i klassen som hadde den mest uvanlige og vakre kulen som jeg hadde sett – mye vakrere enn de som jeg hadde i posen min. Jeg likte så godt å se på den, og egentlig ønsket jeg å ha den. Dessverre for meg var gutten flink til å spille, og selv om jeg prøvde mitt beste, klarte jeg aldri å vinne kulen fra ham.

 En dag skjøt han kulen ut i høyt gress et godt stykke fra der vi spilte, og den landet like i nærheten av der jeg sto. Da han kom bort for å lete, trødde jeg på den, så han ikke kunne finne den. Han kikket lenge etter den, og jeg gjorde som om jeg gjorde det samme, selv om jeg visste nøyaktig hvor den lå – rett under foten min.  Det ringte inn, og vi måtte skynde oss inn til neste time. Den rødhårete gav opp med å lete og gikk mot inngangen. Da han snudde seg, flyttet jeg på foten og tok opp den fantastiske kulen. Den ble min!

 Men det er ikke slutten på historien. Noen få år senere kalte Gud på meg som en ung tenåring til å bli en Jesu Kristi etterfølger. Jeg var opptatt med mange ting, men følte etter hvert et desperat behov for å bli frelst. Kallet ble så sterkt at jeg ikke kunne stå imot. Jeg kunne høre ham tydelig si: ”følg meg!”. Jeg takker Gud for at jeg til slutt oppfattet hvor nødvendig det var for meg å gi ham alt. Jeg bekjente min synd og gav mitt liv til Herren. Han tilgav meg, og jeg begynte å følge ham.

 Etter at jeg ble frelst begynte jeg å gjøre rett det som jeg hadde gjort galt. Det kostet en hel del for meg å gjøre det, og på den tiden kom en flyktig tanke om klinkekulen som jeg hadde tatt. Jeg resonnerte imidlertid at det bare var en liten glasskule, og det var gått noen år siden jeg hadde spilt med den rødhårete gutten. Hvem visste hvor han var nå, og ville han i det hele tatt bry seg? Jeg gjorde ikke mer med det, og følte at det var andre saker som var viktigere å ta seg av. Men Gud glemte ikke, og den kulen ble mange år senere en prøveklut på om jeg ville være lydig mot ham.

 Alle som har fulgt Herren en tid, har erfaring for at situasjoner oppstår hvor vi står overfor avgjørelser som kan påvirke vårt forhold til Gud. I slike tider taler han til våre hjerter og minner oss om at vi må fortsette å følge ham.

 På samme måten som Peter igjen ble utfordret av Jesus til å følge ham, kan vi alle trenge en påminnelse om at vi må vandre videre sammen med ham. Det var det som skjedde med meg for et par år siden. Jeg leste avisen mens jeg spiste frokost, og så en artikkel om en mann som er en pianostemmer.  Bildet viste den rødhårete, som ikke hadde forandret seg etter alle disse årene! Da jeg så bildet, kom tanken straks til meg om klinkekulen som jeg hadde, og som jeg burde gi tilbake. Min først reaksjon var at det var meningsløst – det var bare en liten glasskule! Men det var som om Herren sa til meg: ”Hva angår det deg? Følg du meg!” Jeg visste der og da at jeg måtte handle i lydighet.

Jeg fikk tak i hans e-post adresse, og sendte en melding med et blide av meg selv i 4. klasse. Han husket meg, og vi ble enig om å møtes til lunsj senere i uken. Jeg oppsøkte ham hjemme, og hilste på hans familie. Da vi skulle til å gå av sted for å spise, sa jeg til ham: ”Et øyeblikk – det er noe jeg vil gi deg.” Jeg tok fram en pose med min samling av 691 glasskuler, deriblant den flotte kulen. Jeg fortalt hvordan jeg hadde lurt til meg hans flotte kule, og sa at jeg ville gi ham hele min samling som vederlag for det jeg hadde gjort for lenge siden.

 Jeg minnes fortsatt hvordan han og hans kone så på hverandre og deretter på meg med slik vennlighet i blikket, og de sa at mitt tilbud om å erstatte urett slett ikke var nødvendig. De sa også: ”Vi er også kristne og synes dette er en vakker historie, men vi trenger ikke dine glasskuler.” Han tilgav meg med glede.

 Jeg undres på hvorfor det måtte gå mange år etter at jeg var blitt frelst før denne saken ble gjort opp? Gud kunne ha lagt til rette for en løsning umiddelbart etter jeg var blitt frelst. Jeg tror at Gud tillater slikt å skje, ikke så mye av hensyn til den andre parten, men mer for at han kan nå lenger inn i våre liv. Han kan si: ”Er du fortsatt villig til å følge meg og være lydig mot meg?”

 Den enkle utfordringen: ”Følg meg!” rettes stadig mot oss i dag. Gud tillater situasjoner som krever et valg. Hvor viktig er det ikke at våre hjerter er disponible for Åndens forsiktige påvirkning! Vi ønsker å være rask til å svare når han peker på noe i våre liv og ber om handling.

 Det var ikke lett for meg som en godt voksen mann å bekjenne at jeg hadde stjålet en klinkekule som 10-åring. Det var ikke lett å gå til det hjemmet med min pose med glasskuler. Jeg hadde spart dem i mange år som et minne fra min barndom, og følte nå at jeg måtte gi dem alle sammen. Jeg er glad for at jeg ikke forhandlet om en lettere løsning. Jeg ønsket ikke å ha en eneste kule i mitt hjem, hvis det medførte at jeg ikke gjorde Guds vilje.

 Kan det være noe tilsvarende som utgjør en blokkering i ditt liv? Er det noe Gud ber deg om å gjøre – et skritt i lydighet? Gjør det! Du vil aldri angre. En klinkekule er uansett ikke mye, sett i evighetens perspektiv.

Ed Habre