Jeg har alltid visst at mine foreldre elsker meg, men jeg visste lite om Guds kjærlighet. Vi gikk i kirken to ganger i året – en gang i en katolsk kirke før jul og en gang i en protestantisk kirke i påsken. Men da jeg var i tredje klasse, ble jeg gode venner med ei jente i nabolaget. En lørdag kveld ønsket hun at jeg skulle overnatte hos henne, men hun sa at jeg da måtte gå på søndagsskolen med henne neste morgen. Jeg hadde aldri vært på en søndagsskole, og var begeistret over tanken. Jeg tok på meg fine klær, og vi gikk av sted. Det var kjekt, og jeg fortsatte å være med min venninne hver søndag.

Søndagsskolelærerne fortalte oss om leiren som ble holdt hver sommer, og vi forsto at det var en spennende tid. Jeg ønsket ikke å gå glipp av det, og sparte det jeg kunne for å delta.

Jeg var spent på hvordan det ville være, men min venninne var sammen med meg hele tiden og vi hadde det virkelig moro.

Det gjorde inntrykk på meg å se hvordan lederne tok seg av oss og viste omsorg. Jeg husker at jeg spurte om hun var godt betalt, og hun sa: ”Nei, jeg gjør dette uten betaling, fordi jeg elsker å være på leir.” Jeg var overgitt, og forsto ikke hvorfor unger som meg var så viktige for henne.

Jeg gikk trofast på søndagsskolen i flere år – for det meste for de små godterier som vi fikk, men det ble etter hvert mer sjelden. På ungdomsskolen ble jeg mer interessert i fest, gutter og det som ungdom flest var opptatt av. Jeg fikk gode karakterer på skolen, og så ut som en skikkelig ungdom, men jeg hadde mye uro i mitt indre. Jeg fortrengte de vonde følelser, og tenkte at det ikke var noe jeg kunne gjøre med dem.

Men hver vår, da det nærmet seg tid for sommerleir, begynte jeg på søndagsskolen igjen så jeg kunne bli med. En sommer kunne ikke venninnen min gå, og jeg tenkte også på å være hjemme. Jeg bestemte meg imidlertid for å bli med, og da jeg kom fram var det med en viss forventning. Jeg hadde alltid sett fram til samlingene, men den kvelden da vi sang de sanger jeg hadde sunget mange ganger, forsto jeg for første gang at jeg ikke var inkludert. Jeg hadde ikke ”…gleden i hjertet”, og jeg forsto ikke hva ”Takk, O Gud, du frelste min sjel” betød. Jeg kunne ikke forholde meg til ordene i sangene, og det plaget meg. Det som ble sagt ble veldig uklart for meg den dagen, fordi jeg ble opptatt i mine egne tanker. Jeg husker bare den siste setningen som ble sagt av han som talte: ”Hvis du ikke er frelst, kan det skje i kveld.”

Da møtet var over, kunne vi bli igjen for å be hvis vi ville. Jeg var på vei ut, men snudde og gikk tilbake for å be. Jesus begynte å tale til mitt hjerte. Han viste meg at synd var årsaken til at jeg ikke var lykkelig, men jeg ble forsikret om at han kunne ta seg av det. Jeg gjenopplevde da mange episoder i livet mitt, og gremmet meg over det. Jeg var ærlig, og ba til Gud med et oppriktig hjerte og sa at jeg var lei for det jeg hadde gjort mot hans vilje. Jeg ønsket å være ferdig med all urett, og ville begynne på nytt. Jeg ønsket å leve for ham. På et øyeblikk ble jeg klar over at jeg var tilgitt. Det var ingen andre som bad sammen med meg, og jeg var ikke engang klar over at jeg kunne be, men Gud hadde hjulpet  meg til å si de rette ordene. Jeg følte meg ren, og hadde en dypfølt fred i hjertet. Jeg kan ikke forklare den gleden jeg følte. Jeg sa til Gud at jeg aldri ville bli den jeg hadde vært igjen. Han gav meg da det første løftet – han ville aldri forlate meg. Han lovet å gå ved min side, så lenge jeg selv ville bli tatt hånd om og ikke gå min egen vei.

Det var mandag, 8. juli, 2003. Jeg forlot kapellet og sprang nedover stien i måneskinn, og åpnet døra til hytta idet jeg ropte ut: ”Jesus har frelst meg i kveld!” Det var en fantastisk opplevelse som varer ved.

Resten av leiroppholdet var fylt med gode opplevelser, og jeg var blitt så glad i å kunne be sammen med andre etter andaktene. Et par dager senere, mens jeg ba om hjelp til å takle utfordringer jeg visste jeg ville møte etter at jeg kom hjem igjen, fikk jeg oppleve å bli helliggjort. Gud viste meg hvordan den opplevelsen ville gi meg indre styrke til å være upåvirket av og ta avstand fra synd, og bli bevart som en seirende kristen. Selv om jeg ville bli fristet, ville mitt hjerte ønske å følge Jesus framfor å gi etter for syndens påvirkning.

I årene som fulgte, var Gud trofast i å hjelpe meg stå fast og vokse i nåden. Det ble mange endringer i livet for meg etter at jeg ble frelst, men jeg savnet ikke noe. Jeg begynte å gå regelmessig på møter, og hørte om at jeg kunne bli fylt med den Hellige Ånd. Jeg innviet mitt liv og bad om å motta den erfaringen. Det gikk sju år før jeg fikk oppleve det. Jeg undret meg mer enn en gang på hvorfor det ikke skjedde, og tenkte at det kanskje var noe galt med meg eller ett eller annet som sto i veien. Jeg ønsket å oppleve det som ble beskrevet i Apostlenes gjerninger 2 om hvordan de første kristne ble døpt med den Hellige Ånd, og slik mine mange venner i menigheten hadde opplevd det i årenes løp. Kjærligheten til Gud ble sterkere etter hvert som jeg søkte og fikk oppleve Guds nærhet.

En gang mens jeg bad, gav Gud meg et løfte som jeg ikke fortalte til noen. Jeg hadde spurt ham hvordan det ville skje – ville det være hjemme, på møte, i bilen eller på en leir? Jeg ville vite så mye som mulig, og jeg husker at han viste meg at det ville skje da favoritt sangen min var blitt sunget, jeg hadde vitnet og det jeg sa ble nevnt under talen. Dette syntes å være såpass spesielt og usannsynlig at jeg tenkte med meg selv at jeg dagdrømte igjen.

Jeg ble involvert i forberedelsene til ungdomsleiren i 2010, og følte meg ganske fattig i meg selv med tanke på oppdraget jeg fikk. Jeg bad om visdom til å kunne påvirke andre gjennom vår innsats, og bad spesielt om den Hellige Ånds veiledning.

Under det første møtet på leiren, vitnet jeg fordi det var gått nøyaktig sju år siden jeg var blitt frelst. En gruppe sang favorittsangen min – en sang som normalt ikke synges ved en slik anledning, og jeg tenkte: ”..det var en herlig sang!” Under talen nevnte taleren noe jeg og andre hadde sagt i vitnemøtet, så jeg tenkte ikke mer over det. Men så husket jeg løftet som Gud hadde gitt meg mange år tidligere!

Vi var mange samlet i bønn etter andakten, men de fleste gikk nokså fort og jeg ble igjen helt alene. Det var så skjønt å være alene med Gud og takke for alt det han hadde gjort for meg og for at han hadde hjulpet meg med mitt oppdrag. Han viste meg hvordan han hadde styrt hele prosessen, slik jeg hadde bedt om.

Jeg var i stille bønn og kunne nyte godt av Guds nærhet, da jeg uventet følte en frimodighet, takknemlighet og forløsning i å vite at han alltid holder sine løfter, og i det øyeblikket kom den Hellige Ånd over meg og døpte meg med Ånd og Ild, slik han hadde lovet. Jeg visste at det var virkelighet! I det øyeblikket kom også andre tilbake og fikk oppleve Åndens nærhet. Herren er trofast! Det ble en slik spesiell dag for meg.

Jeg har lært mye etter at jeg ble frelst. Jeg var en søndagsskolepike, og nå er jeg en søndagsskolelærer. Jeg undret meg tidligere over at noen ville bruke ferien til å arrangere leir, og nå har jeg selv vært med hvert år siden jeg gikk i fjerde klasse. Jeg har hatt mye å lære, men viktigst av alt har jeg lært at Jesus alltid vil være med meg, og at han står bak sine løfter. Å be Gud gjøre en forandring i mitt liv er den beste beslutning jeg har gjort noensinne. Jeg ser framover med forventning til hva han har tenkt å gi meg i framtida, og jeg ser også fram til å se ham en dag. Gleden bor i meg!

Cassy Czupryk  er med i menigheten Apostolisk Tro i Portland.