Jeg må takke Gud for det jeg betrakter som et herlig privilegium – å bli født og oppdratt av en mor som var en personlig kristen. Jeg var syk helt fra fødselen av, og det var et Guds under at jeg levde opp. Jeg var den yngste av åtte søsken. Min mor hadde lagt fire barn i graven. I de åtte første år av mitt liv, var jeg flere ganger døden nær, men mor tryglet og bad om mitt liv.

Men så kom dagen da hun fikk et blad fra menigheten Apostolisk Tro i Portland Oregon, og leste om alle som Herren helbredet, også i dag. Hun fikk tilsendt en salvet duk derfra, som hun la på meg om kvelden. Neste dag sto jeg opp av sengen. Jeg var frisk, og kunne begynne på skolen!

Guds inngrep den gangen var noe jeg aldri glemte. Jeg var ikke fremmed for å gå på møter og se mennesker bli frelst, men verden dro på meg som på så mange andre unge. Jeg gikk mine egne veier en tid, men Guds kall kom, og jeg hadde vanskelig for å delta i verdens syndige fornøyelser. En dyp lengsel etter å få bli et Guds barn brant inne i meg.

Så en kveld, da jeg var i Tromsø sammen med noen sjømannsskole elever for å holde fest med flere flasker brennevin, kom Guds kall. Herren stoppet meg før festen begynte, og spurte meg direkte: ”Odd, hva gjør du her? Gå i møte i Apostolisk Tro i Vestregate 34. Jeg har bruk for deg!”

Det kan være en sterk opplevelse for en synder å møte Guds kall så direkte, men for meg føltes det som en forløsning av den lengselen som var nedlagt i meg helt fra barndommen. Guds nærvær var så sterkt at det ble ingen drikking, og på mitt forslag ble alle med på møte i Apostolisk Tro. Selv om det bare ble jeg som overgav meg til Gud da, så vet jeg at en god kamerat av meg også hadde fått kallet den kvelden, og ble frelst på sitt hjemsted. Det fortalte han meg senere.

Dette var høsten 1944. For meg har det vært et herlig liv å følge i Jesu fotspor. Jeg fikk en herlig virketrang, og jeg gikk ut med blad og traktater og innbydelser til folk. Jeg lærte meg å spille, og gikk på sykehus og gamlehjem og sang alene. Gleden i Herren fylte mitt hjerte, og jeg kunne ikke holde den for meg selv. Jeg måtte se andre bli frelst, og få andre med på veien.

De to første år som kristen søkte jeg ofte inn til Gud i bønn. Jeg forsto at skulle jeg være et vitne for Gud, så måtte jeg bli helliggjort og døpt med den Hellige Ånd og Ild. Jeg hadde alltid likt å lese de bibelske fortellingene, og da jeg ble frelst, sto det som Jesus hadde sagt til sine disipler sterkt for meg: ”Vent på Kraften fra det høye.” Gud var nådig, og møtte meg med den samme kraft og de tegn som fulgte med.

Hele mitt liv som kristen, har jeg ønsket å leve et hellig liv, så den Hellige Ånd kunne være virksom i meg. Da jeg kom inn i en krise på grunn av forskjellige omstendigheter i livet som slo meg ned, kom jeg i en stilling hvor jeg følte meg utslått, men ikke tilintetgjort. Litt etter litt gjenvant jeg helsen, og jeg begynte å oppdage større ting i Guds Ord og løfter. Krisen hadde ført meg enda nærmere Gud.

En ny og frisk hunger fylte meg. Det kan ikke forklares på noen annen måte enn at det startet etter nyttår i 1992. Det føltes som om Herren dro meg nærmere til seg, og viste meg at jeg ennå ikke hadde mottatt alt det Gud hadde for meg. Samtidig prøvde den onde å slippe ting løs på meg som skulle gjøre meg fortvilet. Noe av det djevelen hadde samlet imot meg, bar jeg med meg til sommerstevnet på Egdehall 1992.

På et møte hvor lederen for Apostolisk Tros virksomhet i Afrika, pastor Josiah Soyinka fortalte om de problemer han hadde hatt på sin vei i Herrens gjerning, så jeg hvordan Herren hadde gitt ham nåde til å gå gjennom prøvelsene ved Guds kraft. I bønnemøtet som fulgte etter hans vitnesbyrd, så jeg meg selv og de tunge byrder jeg bar. Jeg la det alt fram for Herren, og plutselig følte jeg Herrens nærhet. Den Hellige Ånds kraft kom, lik en strøm av levende vann som strømmet innover meg, og hele mitt indre vesen ble som renset og salvet i denne strømmen. Problemene og alt som var samlet inne i meg var borte, og gleden fylte meg. Ånden inne i meg lo og gråt av glede. Jeg følte bare denne vidunderlige frihet i Jesus Kristus, og inne i meg en følelse av Jesu nærvær, som virket i meg på en måte som jeg aldri før hadde kjent. Jeg forsto at jeg egentlig ikke hadde noe med å ta meg nær av det jeg måtte bære, for det var Jesus som bar det, og jeg var fri!

Denne følelse av frihet, glede og fred kan ikke forklares, men det kan erfares. Jesus sier i bergprekenen: ”Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes.” Dette løftet gjelder også i dag. Er det tungt i ditt liv? Føler du at du ikke har de levende vannstrømmer som Bibelen taler om? Da skal du vite at det ikke er Herren som nekter deg det. Han venter på deg – at du skal bli ferdig med å søke ditt eget, og innvie ditt liv til en tjeneste som ærer din frelser Jesus Kristus.

Odd Bruvoll