Jeg hadde tapt, og var blitt en fange av djevelens løgner. Jeg hadde et desperat behov for å bli satt fri. Hvordan hadde fienden klart å feste et slikt grep omkring meg? Slike spørsmål fylte hodet mitt mange ganger.

Jeg hadde alle muligheter i oppveksten til å bli et godt og lykkelig menneske. De tidligste minner jeg har fra min barndom er fra den tiden da jeg deltok på møter sammen med familien for å høre om Jesus og hans kjærlighet mot meg. Foreldrene mine var troende, og jeg respekterte dem og deres sterke tro på Gud.

Som gutt hadde jeg et ømt hjerte, og jeg visste at jeg måtte bli frelst for å kunne finne min plass i himmelen. Jeg ba iblant om å bli frelst, men jeg kan ikke huske at jeg noen gang fikk oppleve en virkelig hjerteforandring. Det syntes som om jeg beveget meg langsomt bort fra det jeg hadde lært om Guds vilje for hvert år som gikk.

Som ung tenåring, ble jeg begeistret for popmusikk. Jeg ønsket å være lik alle andre, og jeg ønsket ofte at de hjemme ikke var så strenge. Da jeg ble eldre, forsøkte jeg å unngå det som direkte kunne føre til at jeg kom i konflikt med loven. Da jeg ble tilbudt stoff, ønsket jeg egentlig ikke å ha noe med det å gjøre. Det livet jeg levde var imidlertid ikke på noen måte slik det burde være. Mitt språk ute på gaten var slett ikke noe som kunne gjentas hjemme.

Som eldre tenåring forsøkte jeg å be nok en gang, idet jeg visste at jeg trengte å bli frelst for å unngå Guds dom. Jeg trodde at jeg ble frelst, men like etter kom en ond tanke til meg, og jeg hadde ikke forståelse for hvordan fienden kunne angripe meg i tankene, så jeg ga opp hele tanken om å være et Guds barn.

En morgen i februar ble min mor alvorlig syk. Jeg elsket henne høyt, og gav et løfte til Gud om at jeg ville gjøre alt det jeg kunne for å bli frelst og tjene ham, hvis han bare lot henne leve. Mor døde imidlertid, og jeg ble knust. Merkelig nok, ble jeg ikke bitter, men jeg hadde ikke noe ønske om å leve for Gud heller.

Neste sommer bestemte jeg meg for å finne ut hvordan det føltes å røyke marihuana. Jeg likte det, og det var begynnelsen på en rask tur utfor bakke. Da jeg kom tilbake på videregående den høsten, hadde jeg overhodet ingen interesse av å anstrenge meg. Jeg hadde ikke ambisjoner på noe område, slik jeg hadde hatt bare et par måneder før. Etter et par uker, fikk jeg en overdose, og holdt på å dø. Jeg tenkte da på min far og på hvordan han hadde gjort anstrengelser for å gi meg en god oppdragelse. Jeg var fylt med sorg, men da jeg ble bedre, fortsatte jeg på galeien. Jeg lurte meg bort fra skolen og ble ruset. Jeg klarte så vidt å unngå å stryke til eksamen.  

Jeg kom stadig lengre bort fra Gud og skadet meg selv gang på gang. Da jeg gikk på et møte en gang iblant, ønsket jeg å være påvirket av rusmidler. Hvis jeg ble invitert til å være med og be, klarte jeg å stå imot Guds kall og si nei.

Jeg ble etter hvert bundet på hender og føtter av fienden, og jeg begynte å forstå hvor ille livet mitt var. Jeg var skamfull, fordi jeg visste at jeg ikke hadde kontroll over min atferd.

Herren tillot meg å ha noen særdeles ubehagelige opplevelser i den tiden. Han talte til meg på en overbevisende måte gjennom det som skjedde, men jeg var fortsatt ikke villig til å gi etter. Vennene mine kunne se at jeg ikke hadde det godt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å være min egen herre og unngå å bli prisgitt djevelens makt. Samtidig tenkte jeg hvor dumt det var for folk som ikke var frelst å være så forsiktig med det de tillot seg å gjøre. De var likevel på vei mot fortapelsen, så hvorfor ikke prøve å få mest ut av livet. Det var mitt dilemma – noe i meg kjempet for å holde alt under kontroll og en del av meg ønsket å slippe meg helt løs. 

Da jeg fylte sytten, var jeg i ferd med å bli mett av det ”frigjorte” livet jeg levde. Jeg våknet om morgenen og var skuffet over livet, uten å ha noe å se fram mot. Basert på de mange løgner jeg fikk høre av fienden, hadde jeg fått en tanke om at jeg ikke kunne bli frelst. Likevel kjente jeg at Herren trakk i mitt hjerte. Jeg kan huske hvordan jeg satt på senga og forsto at jeg egentlig ønsket kontakt med Gud, men det syntes ikke å være noe håp – jeg var ikke herre over mitt liv. Jeg hadde dessuten en tanke om at jeg ikke kunne klare å leve uten popmusikken og så mye annet som jeg både elsket og hatet.  

Takket være Gud, kan jeg fortelle om annet enn den miserable tilstanden jeg var i. En sommer under menighetens sommerstevne der jeg bodde, hadde Herren en overraskelse for meg. Jeg husker hvordan min far sa til meg: ”Jeg håper at du kan få noe ut av stevnet i år.” Ordene traff meg i mellomgulvet, fordi jeg visste at jeg trengte å oppleve noe godt i livet.

Mens stevnet pågikk, kom jeg hjem en kveld etter å ha trålt omkring i byen. Jeg var ulykkelig, nærmest deprimert, så jeg bestemte meg for å legge meg tidlig. Ti minutter senere ringte telefonen. Det var en venn av meg som spurte om jeg ville komme på møtet og be sammen med dem. Jeg var ikke forberedt på det, men jeg sa: ”Nei, jeg tror ikke det.” Jeg var ikke glad da jeg gikk tilbake til rommet mitt. Herren talte til mitt hjerte. Noen minutter senere ringte telefonen igjen. Denne gangen var det min far som ville at jeg skulle komme og be. Jeg avslo igjen, men da jeg gikk tilbake til rommet mitt, begynte jeg å regne ut hva det dreide seg om.

Ikke lenge etter, hørte jeg noen som kom hjem. Jeg visste hvorfor de kom. Min far og en slektning ønsket å snakke med meg om å bli med dem på møtet. Til slutt sa jeg at vi kunne be der på rommet mitt. Et par andre var kommet til, og vi hadde et fantastisk bønnemøte.  Folk i nabolaget var vant til å høre høylydt musikk fra rommet mitt, men den kvelden hørte de nok bønn. Etter å ha lettet hjertet mitt en tid, bad jeg gjennom til en virkelig frelsesopplevelse. Guds fred fylte mitt hjerte!

Stevnet fortsatte i ennå en uke, og livet ble helt annerledes for meg, med sang av åndelige sanger og bønn med respektfullt bøyd hode. På det siste møtet ble det klart for meg at jeg trengte å oppleve å bli helliggjort. Etter å ha vært i bønn en tid om å bli renset, begynte noe enestående å skje i mitt indre. Gud besvarte min bønn på en vidunderlig måte.

Omkring et år senere innså jeg hvor viktig det var for meg å få oppleve Åndens dåp. Jeg deltok på et sommerstevne. Gud krevde virkelige innvielser av meg under stevnet, men på den siste dagen, kom den Hellige Ånd kraftfullt ned over meg og fylte meg som en ny opplevelse.

Jeg ble begeistret for å være på stevnet, og reiste tilbake flere ganger. På en av turene møtte jeg en meget spesiell ung dame, som jeg falt for. Jeg flyttet til stedet hvor hun bodde i håp om kunne bli gift og bo der, men før vi ble gift, stilte jeg inngående spørsmål om hennes forhold til Evangeliet, slik vi forkynner det, fordi jeg var veldig klar på at jeg ville ha et sterkt åndelig fellesskap i ekteskapet. Jeg er så takknemlig for at hun hadde de samme synspunkter som meg i så måte, og vi ble gift kort tid etter.

To år senere fikk vi vårt første barn. Hun ble velsignet da hun var fem uker gammel, og innviet til Herren. Det var en spesiell begivenhet for oss begge, men lite visste vi hvor tidlig vår innvielse ville bli prøvet.

Neste dag da jeg var på jobb, kom sjefen min til meg og ville få meg med seg. Han syntes å ha det travelt, og sa at jeg skulle komme med det samme. Da vi hadde kjørt en stund, sa jeg litt spøkefullt: ”Er noen død, eller noe slikt?”  ”Ja,” sa han, og det forandret alt. Han fortalte da at det var vår baby som var død, og jeg kunne knapt nok tro det. Da vi nærmet oss huset, og jeg så alt som foregikk, skjønte jeg at det var sant. 

Før den dagen, hadde jeg ikke noe idé om at krybbedød kunne ramme så hardt. Jeg tenkte på Skriften som sa at den siste fienden som blir tilintetgjort er døden, og det såret mitt hjerte. Jeg ble så harm mot Satan, fordi jeg visste at han står bak alt som finnes av sorg og hjertesorg. De neste dagene var det som om dødsskyggen og fiendens nærvær hang over huset vårt som en sky. Vi måtte stå fienden imot idet vi påkalte Jesu blods kraft, og Herren kom og bokstavelig talt jaget fienden bort. Våre hjerter var knust, men Herren lindret smerten. Vi visste at Guds veier er de beste, og at vår lille datter var på et bedre sted.

Herren har siden gitt oss to friske døtre. Han har båret oss både gjennom vanskelig tider og i gode dager. Jeg er takknemlig for at vi fortsatt har et rikt åndelig felleskap i vårt hjem.

Jeg setter så stor pris på den åndelige utfrielsen som fant sted i mitt liv, og for Herrens vedvarende nærhet. Min fremste målsetting i dag er å være klar til å ta imot Jesus når han kommer for å ta sitt folk hjem, fordi jeg ønsker å tilbringe evigheten sammen med Ham.