Jeg ble født 7. juni 1941 i St. Thomas, Ontario, Canada. Mine foreldre hadde giftet seg ett år tidligere i Vancouver. Min far var dessverre ikke mye til famliefar og mindre enn ett år senere flyttet min mor tilbake til foreldrene sine. Hun brøt kontakten med min far kort tid etterpå.

Etter at lillesøsteren min Karin ble født ble Mor veldig syk. Karin ble sendt til fosterforeldre og jeg fikk bo hos min bestemor. Mor var såpass syk at jeg ikke fikk lov å besøke henne på sykehuset, men jeg sto utenfor og fikk vinke til henne gjennom vinduet. Bestemor viste meg hvilket rom hun bodde på, og vi vinket til vinduet. Jeg kunne se at hun vinket tilbake, men jeg kjente henne ikke igjen, for vi sto så langt unna. Det var i dette øyeblikket jeg skjønte at jeg nå måtte ta vare på meg selv.

Far plasserte lillesøsteren min hos ett barnløst par, ekteparet Krow, og jeg ble gjenforent med min søster og flyttet inn sammen med dem da jeg var ni år gammel. Herr Krow var en alkoholiker, og det påvirket både forholdet til hans kone og til oss fosterbarn. Jeg likte ikke herr Krow når han ble full, og en dag tok jeg en av flaskene hans og helte innholdet ned vasken. Han lo bare av meg da han så det. Jeg ble veldig såret, for jeg ville så gjerne at han skulle slutte å drikke.

En gang kom broder Pete Herbert på besøk. Han inviterte Karen og meg til søndagskole hos Apostolisk Tro på Kingsway. Vi gikk til søndagsskolen hver søndag, og herr og fru Krow fulgte med oss av og til. Jeg observerte nøye hvordan menneskene i denne menigheten levde, og jeg lyttet til hva de hadde å fortelle. Særlig minnes jeg måten de ba på. Jeg husker å ha hørt Elizabeth Plesko be ved alteret en gang, og måten hun snakket til Gud på forundret meg. Hun snakket til Ham som om Han var til stede i rommet sammen med oss. Dette festet seg i minnet, og en gang jeg ba morgenbønn, lurte jeg på om Gud virkelig eksisterte. Akkurat i det øyeblikket gav Gud meg tro i mitt hjerte, og jeg visste at Han var en realitet. Jeg spurte Ham om Han kunne tilgi meg for mine synder, og det gjorde Han, rett som det var! 

 Fru Krow la merke til forandringen hos meg. Jeg fortalte henne hvor forundret jeg var over at min venninne hadde blitt så mye lettere å komme overens med! Fru Krow sa at det var jeg som hadde forandret meg, ikke venninnen. Gud hadde gjort en forandring i mitt hjerte da han frelste meg som gjorde at jeg kunne komme overens med mine nærmeste.

Min søster og jeg fikk flytte tilbake til min mor to år senere. Vi bodde på loftet hos en snill familie. Rommene vi bodde i var imidlertid veldig kalde om vinteren, og vi delte bad med mange andre i det huset. Karin og jeg sov i en dobbelseng mens mor sov på sofaen. Vi hadde et lite kjøkken med gasskomfyr, og vi spiste måltidene våre på gangen. Vi flyttet ofte – det skjedde til sammen 14 ganger!

Karin, mor og jeg var fattige, men fornøyde. Da mor spurte hvor vi ville gå på søndagsskole valgte vi Apostolisk Tro kirken. Da jeg og min søster ba våre bønner til Gud, overhørte mor dette og det fikk henne til å tenke på sitt eget liv. Hun begynte å delta på gudstjenestene på søndager, og ble frelst. Det var en milepæl i livet, da Gud åpenbarte seg for henne.

En dag da mor malte et rom i leiligheten, mistet hun malingsspannet i gulvet. Hun ble forundret over at hun ikke hadde bannet. Det hadde vært så naturlig for henne å vanære Guds navn før den tid. Mor innså at Gud hadde gjort en radikal endring i sitt liv, og hun priste Gud for den fantastiske forandringen som Han hadde gjort for henne. Mor ble en veldig sterk kristen. Hun leste alltid høyt i Bibelen for oss, både lenge og grundig. Jeg ble ofte utålmodig da hun leste så lenge, men hun lærte meg at det viktigste i livet å bruke tiden på er å være grundig i tjenesten for Gud.

Mor var et viktig forbilde for meg. Hun begynte å gi tiende til tross for at vi var fattige. Hun var modig og stolte helt og holdent på at Gud skulle ta vare på oss. Min mor hadde et fysisk krevende arbeid, og ble ofte syk av jobben. Hun måtte slutte periodevis for å komme seg til hektene igjen.

Guds familie i menigheten var vår nærmeste familie. De lærte meg om Jesu kjærlighet gjennom måten de levde på, og som ungdom ble jeg overbevist om at det var Herren jeg ville tjene. Jeg hadde opplevd å se hvordan synd kunne ødelegge familieforhold, og det var ingenting i verden som kunne friste meg. Gud ledet meg på veien, og der jeg fant kjærlighet, fred og glede.

Jeg flyttet til Portland Oregon for å avslutte videregående og, bodde med et par fra menigheten mens jeg tok utdanning som sykepleier. Det var på den tiden jeg møtte Chuck Garrison. Jeg var blitt fortalt av en venn at han søkte Åndens Dåp og under Campmeeting i Portland fikk han opplevelsen. Chuck ba Gud om ledelse i valg av menighet. Gud åpenbarte det for ham at han skulle bli, selv om andre gjorde andre valg. Vi utviklet et godt vennskapsforhold. Jeg følte jeg kunne stole på ham, og jeg stolte på Gud. Det var kjærligheten han hadde til Gud og til familien som gjorde at jeg ble interessert i ham i utgangspunktet. Jeg likte at han var så rettferdig og snill mot andre. Vi ba om at Gud ville lede oss i våre valg for fremtiden, og vi ble gift i 1961 i Portland. Chuck døde uventet i 1999, etter 37 år ekteskap. Gud har gitt meg barn, svigersønner, barnebarn og mange gode venner. Jeg har mye å takke Gud for, mest av alt for at Han har vært en god far for meg. Hans kjærlighet svikter aldri, og jeg ser fram til den dagen jeg får møte Ham.

Marie Garrison