Jeg ba gjentatte anger: «Hellige meg i sannheten, ditt ord er sannhet», et skriftsted fra Bibelen som kom over mine lepper. Jo mer jeg ba, dess dypere ble hungeren. Det var som jeg var kommet inn i et dragsug mot Gud.

Jeg takker Gud for hans store nåde, fordi han frelste meg og tok meg i sin tjeneste. Helt fra jeg var liten, følte jeg at Guds Ånd kalte på min sjel. Jeg lærte ”Fader vår” da jeg var en gutt. Da jeg ble eldre, levde jeg langt fra Gud, men jeg måtte alltid be denne bønnen før jeg sovnet om kvelden. Jeg hadde en frykt for Gud i mitt hjerte, men jeg elsket verden med dens gleder og fornøyelser, og synden fikk stadig større makt over meg etter hvert som årene gikk. Jeg ble helt fanget av synden. Søndagene ble brukt til spill om penger. Jeg gikk ikke på møter, men Guds Ånd arbeidet likevel på min sjel, og mang en kveld før jeg sovnet, kunne tårene renne nedover kinnene mine. Den gode hyrde søkte etter sitt tapte får.

Slik fortsatte det, til jeg ble rammet av sykdom. Jeg begynte å lure på hvor det bar hen med livet mitt. Jeg søkte Gud og bekjente min synd for ham. Da frelste Han min sjel og helbredet mitt legeme. Det var vidunderlig. Var det slik det var å være frelst? Syndens lenker løsnet, og jeg ble fri – virkelig fri! En himmelsk fred og glede fylte meg. Jeg jublet. Lysten til det gamle livet var forsvunnet – jeg hadde fått en ny natur og kunne seire over synden og verden. Fordømmelsen og frykten var borte. Jeg var blitt født på ny, og et nytt liv begynte.

Noen år senere fikk jeg en sterk trang etter å søke dypere inn til Gud. En veldig hunger kom over meg, og kveld etter kveld lå jeg på kne i bønn hjemme på rommet mitt. Jeg innviet hele mitt liv til Gud, uten riktig å forstå hva innvielse var. Jeg ba gjentatte ganger «Hellige meg i sannheten, ditt ord er sannhet», et skriftsted fra Bibelen som kom over mine lepper. Jo mer jeg ba, dess dypere ble hungeren. Det var som jeg var kommet inn i et dragsug mot Gud. Jeg tror jeg holdt på slik omtrent i 14 dager.

Så en lørdag ettermiddag, da jeg gikk en tur, fikk jeg en underfull opplevelse. Jeg gikk og priste Gud, da rensende strømmer begynte å gå gjennom meg. Det føltes som rensende ild, og det var så hellig og rent. Gud var meg så nær. Jeg måtte stanse og lene meg opp etter et gjerde, mens jeg sank halvt i kne. Noe var skjedd, men jeg visste ikke hva det var.

Samtidig med dette ga Gud meg et kall til å forkynne evangeliet. Jeg syntes det var så vanskelig, og jeg sto i mot Guds kall. Et mørke kom over meg, og Guds fred forlot meg. Har jeg noen gang bodd på avsvidde steder i ørkenen, så var det da. I min fortvilte stilling, gikk jeg til Guds ord. Da jeg slo opp Bibelen min, falt øynene mine på Jeremias 2, 17: ”Har du ikke gjort deg selv alt dette, fordi du forlot Herren din Gud den tid han ville lede deg på veien?”

Jeg følte det var Guds svar til meg. Da jeg var blitt villig til å la Gud ta kontrollen, kom Guds fred tilbake, og jeg kom ut av mørket. Jeg forlot menigheten min og gikk inn i en annen menighet. Jeg tenkte det måtte være der Gud ville jeg skulle være. Men min sjel var ikke blitt helt tilfreds igjen. Det var likesom jeg hadde mistet noe, og ikke fått det tilbake.

Så en dag traff jeg en gammel kjenning. Han var blitt frelst i menigheten Apostolisk Tro, og var da på vei til havnen for å dele ut litteratur. Han ga meg et blad, og mens jeg satt i et banklokale, tok jeg det fram og leste det. Øynene mine falt på et vitnesbyrd av en som var blitt frelst, helliggjort og åndsdøpt i Portland. Det var et sterkt vitnesbyrd. Det føltes som om Elias’ kappe var kastet på meg. Her var veien!

Jeg kjente ikke menigheten, og hadde aldri vært på møtene deres, men jeg fikk ikke ro, for Guds Ånd viste meg at det var her min plass var. Jeg gikk omsider på deres møter. Der hørte jeg flere vitne om at Gud hadde helliggjort dem. Jeg hadde aldri hørt noen vitne om det før. Det ble snart klart for meg at det var helliggjørelsen jeg hadde opplevd den gangen Gud møtte meg ved gjerdet. Jeg innviet mitt liv på ny, og Gud fornyet meg – helliggjorde meg og døpte meg med den Hellige Ånd. Jeg takker Gud fordi han har hjulpet og har ledet meg inn på sannhetens vei.”

Oscar Klementsen

Oscar Klementsen virket som forkynner og medarbeider i menighetens kontor i mange år før Herren tok ham hjem til seg.