Det er ikke lenge siden jeg feiret jeg min 93-årsdag, og hva er da mer naturlig enn å tenke tilbake på årene som har gått og på hvordan Gud i ett og alt har holdt sin hånd over meg.  Livet mitt er rikt på alle måter; jeg har god helse, en stor familie omkring meg og mange gode minner fra et langt liv.  Men størst av alt er Guds kjærlighet.  Hans nåde er ny hver morgen, og jeg er fylt av takknemlighet for hans nærvær i mitt liv.

Jeg er født og oppvokst i Arendal, i en vanskelig tid og under små kår, som en av i alt ni søsken.  Mine foreldre slet for å få endene til å møtes; det var lite arbeid å få. Men vi var heldige likevel, for vi hadde en usedvanlig far, som på alle måter var god og snill, og som alltid hadde tid til barna sine. 

Alt som et lite barn la Gud en lengsel ned i meg etter ham.  Vi ble sendt på Søndagsskole hver søndag, og det var ukens høydepunkt for meg.  På Søndagsskolen opplevde jeg noe som jeg aldri kunne glemme, og i mange år lengtet jeg etter å oppleve noe med Gud.  Fra Søndagsskolen fikk vi med oss hjem noen små hefter med bibelvers og kristne barnesanger.  Ofte tok jeg disse heftene og satte meg alene i en krok. Mens jeg sang for meg selv, rant tårer ned over kinnene mine, og jeg lengtet etter noe som jeg ikke visste hva var.

Etter hvert ble jeg eldre og allerede som 14-åring fikk jeg huspost og arbeidet lange dager.  Hver eneste dag hele uka gikk jeg hjemmefra tidlig om morgenen og kom hjem sent om kvelden, og lønnen var ikke særlig god.  Men jeg var glad for å ha et arbeid, og familien jeg arbeidet for var greie folk. 

Da jeg var sytten år var jeg på en skjærgårdsfest, og jeg møtte Norvald for første gang.  Han kom opprinnelig fra Stavanger, men hadde fått arbeid i Arendal på en gummifabrikk.  Det var kjærlighet ved første blikk!  Vi ble ganske raskt et par og jeg var så lykkelig som hadde funnet en sånn kjekk kar!  Da Norvald fortalte at han kom fra en kristen familie, ble jeg så glad og jeg spurte om ikke vi også kunne bli kristne.  Men det ville han ikke, nei, aldri om han ville bli en kristen, og han skulle i alle fall aldri mer sette sine ben i menigheten Apostolisk Tro!

Vi ble gift, Norvald og jeg, i 1938, og vi hadde det godt, selv om det var vanskelig med arbeid i Arendal.  Vi fikk en datter og bodde fortsatt i Arendal da krigen kom.  Under krigen kom det vekkelse til byen, og en kveld da Norvald og jeg gikk en tur, kom vi forbi et hus hvor det hørtes nydelig kristen sang.  Jeg merket at Norvald skvatt til og ble så underlig, men ingenting skjedde og vi gikk hjem igjen som vanlig.  Noen dager senere ble vi invitert på besøk til min onkel for å ha en musikalsk aften.  Norvald tok med seg fløyten sin og vi gledet oss til en hyggelig kveld med musikk og festlig lag.  Blant gjestene var det noen nyfrelste mennesker som ivret etter å få flere med seg.  Mens vi var inne og spilte og sang, lå de på kne ute på trappen og ba for oss.  Litt senere kom de inn og spurte om ikke vi også ville bli frelst.   Og slik gikk det til at vi begge knelte den kvelden og ble født på ny!

Norvald røykte på den tiden, og ettersom det var krig, var det vanskelig å få tak i god tobakk.  Samme ettermiddag hadde vi vært hos noen kjente og Norvald kom hjem med lommene fulle av tobakk.  Straks vi ble frelst, dro vi hjem og Norvald kastet all den dyrebare tobakken rett i ovnen.  Siden den dagen røykte han aldri en sigarett.  Det var bare en av de mange forandringene som skjedde i vårt liv.  Vi brant for evangeliet fra første stund og deltok på møter så ofte vi kunne.  Det ble snart kjent rundt om i byen at Norvald og Solveig var blitt kristne!

En tid etter at vi var blitt frelst, var jeg hjemme med jentene våre mens noen holdt på med anleggsarbeid utenfor huset vårt.  Den minste jenta hadde jeg lagt for å sove, da jeg hørte skytebasen utenfor rope ”varsku her”.  I det samme var det som om en stemme sa meg at jeg måtte ta babyen opp og gå ut av huset.  Jeg skyndte meg å ta begge jentene ut på den andre siden av huset, og ikke lenge etter kom det et kraftig smell.  Da jeg kom inn i huset igjen, så jeg at vinduet i soverommet var slått inn, og oppi barnesengen lå det en svær stein! Hele siden på senga var gått i stykker og det var støv og skitt over det hele.  Skjelvende gikk jeg ut igjen mens jeg takket Gud for at han hadde reddet barnet mitt!

Rett etter krigen dro vi til Stavanger for å finne arbeid, og noe av det første vi gjorde var å oppsøke menigheten Apostolisk Tro.  Her hadde Norvald selv vokst opp, og her var det vi hørte hjemme.  I menigheten fikk vi en utvidet familie, og vi engasjerte oss aktivt i arbeidet her.  Mens Norvald etter hvert ble predikant og pastor i menigheten, var min rolle helst i kulissene.  Å arbeide i Guds rike gir store velsignelser, og enda i dag har jeg et aktivt liv i menigheten.

I årene etter at vi ga vårt liv til Gud, har vi hatt det godt på alle måter.  Da jeg var 50 år fikk jeg celleforandringer i underlivet, og jeg ble sendt til Radiumhospitalet for behandling.  Det var skremmende, men Gud holdt sin hånd over meg, og jeg har vært frisk siden den gang.  Min kjære Norvald døde for 15 år siden, og jeg minnes ham med takknemlighet.  Selv om jeg nå er alene, er Gud med meg hver eneste dag.  Jeg er takknemlig for hver dag jeg kan stå opp, frisk og rask, og begynne dagen med andakt og bønn.  Gud er god!

Solveig Salthe