Jeg vokste opp på en gård i den vestlige delen av Tennessee. Familien min var langt fra rik men min mor og far var kjærlige foreldre og gode kristne som ønsket det beste for guttene sine. De var strenge, men de lærte oss ærlighet og høy moral. På den skolen jeg gikk på, leste læreren høyt for oss fra Bibelen. Litt etter litt vokste det tro i mitt hjerte. I den lille landsens kirken kunne alle få vite om Guds kjærlighet og omsorg. Alle visste om at man må bli født på ny for å se Himmelens rike. Jeg hørte budskapet om frelse men visste ikke hvordan jeg skulle gripe fatt i den.

En gang kom det en omreisende predikant til byen. Han fortalte skarpe sannheter om at vi måtte vende oss fra våre synder og bli frelst. Jeg holdt fast i sannheten i disse ordene og følte Guds hånd på mitt hjerte. Jeg gikk på alle vekkelsesmøtene jeg kunne og selv om jeg følte stor avstand til Gud, visste jeg at Han var nær nok til å se meg. En gang på den tiden gikk jeg på begravelse i skoletiden. Predikanten så over kisten på oss og fortalte oss at en gang skulle også vi unge stå foran Gud. Følte vi oss klar til å stå foran Gud? Jeg visste at jeg ikke var frelst og var overbevist om at jeg måtte bli det. Det tynget meg. Denne vissheten fulgte meg i mange år. Da jeg jobbet på åkeren, samtalte jeg med Gud uten at noen så det. Jeg følte en slik lengsel i hjertet mitt og at svært få ville forstå min dype trang etter å kjenne Gud. Jeg følte Gud ville gi meg det på en eller annen måte. Jeg kunne blitt frelst der og da i den åkeren hvis jeg hadde visst hvordan jeg skulle tro og holde fast i Guds løfter.

Da jeg var 13 år gikk jeg på noen vekkelsesmøter i et provisorisk reisverk med et tak av sommergrønne greiner som skulle gi skygge. Møtene var både morgen og kveld. En kveld var det en mann som het Moody som preket. Han bønnfalt oss å komme fram på slutten av møtet. Jeg følte syndenøden og følte jeg burde gå fram. Jeg satte meg foran på første rad. De samtalte med meg og ba for meg og fortalte meg at jeg var blitt frelst. Jeg kunne bare håpe at det var sant.

Jeg husker at jeg prøvde å leve et bedre liv etter dette, å ha et gladere ansiktsuttrykk og tro at Gud hadde møtt meg, men i dagene som fulgte forstod jeg at det ikke hadde skjedd noen forandring, ingenting hadde skjedd med meg. Jeg ønsket å tro det, men kunne ikke lure hjertet. Jeg ble medlem av den kirken, og ble døpt i håp om at jeg ville kanskje få en bekreftelse fra Gud om at var blitt frelst. Etter hvert som tiden gikk ble jeg imidlertid mer og mer overbevist om at jeg ikke var frelst. Jeg hadde bare en bekjennelse om at jeg var kristen, men det hadde ikke skjedd noe som helst i mitt hjerte. Til slutt ga jeg opp skuespillet og fortalte vennene mine at jeg ikke var stort annerledes enn de som ikke var kristne. Det var ingen forskjell på den måten vi levde våre liv på.

Neste sommer gikk jeg på et vekkelsesmøte i en annen bygd. Den samme mannen, Moody, prekte. Da han kalte syndere opp foran kirken, gikk jeg opp.

“Jeg trodde du ble frelst i fjor sommer” sa han.
“Jeg trodde også at jeg ble frelst, men jeg er akkurat som de andre guttene, jeg gjør de samme syndene” svarte jeg.“Det spiller ingen rolle” hevdet han. “Du bekjente troen og tok imot Herren som din frelser. Du er like mye frelst nå som du alltid vil være”

Hvor skuffet jeg var da jeg gikk ut av den kirken! Jeg sluttet å søke Gud og skjulte den lengselen i hjertet mitt. Jeg ble kynisk og hard og gjorde ingen unnskyldninger for mine handlinger.

Da jeg var 17 sluttet jeg meg til en arbeidsorganisasjon og flyttet til Oregon. Her kom jeg i kontakt med menigheten Apostolisk Tro for første gang. De holdt møter på arbeidsplassen min, og en søndag bestemte sjefen at vi måtte gå på et møte. Jeg var skeptisk og stolt, og satte meg på trass på første rad rett ovenfor predikanten. Han prekte, og det var ingen tvil om at dette var det gamle Evangeliet, ungdommene stod opp og vitnet om at de var blitt frelst og visste tidspunktet og stedet hvor det hadde skjedd. Jeg forstod at jeg også måtte bli ærlig for Gud og ønsket å be. Vi ble invitert på et møte som skulle holdes senere på kvelden.  Lengselen etter Gud var tilbake og jeg gikk på mange møter. De prøvde ikke å overbevise meg om at jeg var frelst, eller overtale meg gjennom skriftsteder, men sa til meg at jeg ville vite når jeg ble frelst, og at Gud ville gi meg et vitnesbyrd i hjertet.

Da det var tid for det årlige sommerstevnet til menigheten i Portland, kjente jeg Guds kall veldig sterkt. Etter talen gikk jeg fram til bønnealteret de hadde foran i lokalet og ba til Gud. Dette gjorde jeg også på det neste møtet. Det var noen som bad sammen med meg, og det var hundrevis av andre til stede som bad til Gud. Jeg hadde aldri sett noe sånt før i mitt liv. Den siste søndagen var jeg fortvilet. Jeg hadde enda ikke fått det jeg kom for, og lurte på hvilken sjanse det ville være for meg å bli frelst i Tennessee. Det syntes som om alt håp var ute. I desperasjon grep jeg til slutt troen som var nødvendig. Gud aksepterte min overgivelse til Ham og lot sin Ånd vitne med min ånd om at jeg virkelig var frelst. Hvilken fred strømmet igjennom min sjel! Den kvelden visste jeg med sikkerhet at jeg var blitt et Guds barn.

Da jeg møtte igjen vennene mine i leiren så de at det hadde skjedd noe med meg, uten at jeg hadde sagt noe. Da vitnet jeg for første gang. Jeg sa også at jeg ville betale tilbake alt som jeg skyldte dem. Til og med veddemål som jeg hadde vunnet, betalte jeg tilbake til dem. Å ta et standpunkt og la kompisene mine få vite at jeg mente det jeg sa, var det beste jeg har gjort. Det ble klart at jeg var annerledes, og de aksepterte det. Snart gjorde jeg alt jeg kunne for å komme på møter.

Folk i menigheten hjalp meg til å be om helliggjørelse og det skjedde få uker senere. Våren etter mottok jeg Den Hellige Ånds fylde. Jeg har kjære minner fra den første tiden som kristen. Det var godt da, men nå, mange år senere får jeg den samme følelsen, den samme jubelen i hjertet når jeg ser tilbake på hva Gud har gjort for meg. Jeg ser klarere for hver dag at det jeg gjør utgjør så lite, men det Herren har gjort for meg, er uendelig stort. Hvilket privilegium det er å kunne gi uttrykk for takknemligheten i mitt hjerte!
Loyce C. Carver