William Paulson fornektet Guds eksistens og hånet alt som hadde med tro å gjøre, men solgte alt han hadde en dag og ga det til Gud.

Jeg takker Gud for navnet Jesus. Det var et navn jeg brukte nedsettende i årevis, men det er det skjønneste navnet jeg vet om i dag, fordi mitt liv ble totalt forvandlet ved navnet Jesus.

Jeg arvet en stor farm i Nord Dakota da jeg var 17 år gammel. Jeg ble utdannet som maskiningeniør, for deretter å studere konstruksjonsteknikk. I studietiden ble jeg opptatt av utviklingslæren og ble en fritenker som så ned på alt som hadde med Gud å gjøre. Jeg trodde verken på Gud eller livet etter døden, og prøvde å bevise at Gud ikke eksisterer. Men jeg er takknemlig for at jeg likevel rommet en frykt for ham i hjertets dyp.

Jeg lyktes i alt det jeg gjorde. Pengene formerte seg, og jeg kunne kjøpe alt det jeg kunne ønske. Jeg hadde et stort gårdsbruk som ga rike avlinger og jeg bodde i et vakkert herskapshus. Jeg hadde også mye eiendom i byen. Alt dette ble min avgud. Jeg ble fullstendig opptatt av å bli rik, og jeg var besatt av stadig å få mer. Penger var min gud. Jeg var også en slave av andres meninger, og var stolt over hvor vellykket jeg var i forretningslivet. Det var likevel en tomhet i mitt indre som gjorde vondt. Jeg kunne si til meg selv: «Hva betyr alt dette for meg når jeg farer herfra?» Jeg begynte i 40-års alderen å tenke på at livet mitt var totalt mislykket.

Gud talte direkte til meg en dag mens jeg var i garasjen, og jeg fikk tårer i øynene. I det øyeblikket brydde jeg meg ikke om hvorvidt jeg tjente mer i det hele tatt. Jeg hadde kjøpt min første luksusbil – en Cadillac som jeg var stolt av. Jeg likte å kjøre omring, men den dagen var det ikke så lett å finne fram. Vi hadde ikke veikart, og jeg kjørte meg vill, men Gud hadde en finger med i spillet. Jeg stoppet ved en jernbanestasjon for å spørre om veien. Den unge mannen som satt i billettluken fortalte hvor jeg skulle kjøre, men så føyde han til: «Ta med deg dette bladet. Det vil gi deg noe godt. Jeg er nettopp kommet tilbake fra Portland, Oregon, hvor det var et herlig stevne!»

Jeg forsto ikke så mye av det, men da jeg stoppet for å overnatte, begynte jeg å lese i bladet. Da jeg leste noen vitnesbyrd om andres opplevelser, begynte mitt hjerte å smelte. Jeg lengtet etter å møte mennesker som kunne få så mye ut av Bibelen. Jeg hadde søkt etter noen som forkynte hele Guds Ord og kunne fortelle meg sannheten, og som levde i det.

Jeg hadde prøvd i årevis å bryte ned troen hos andre, og var en av de gudsfornektere som ville diskutere, men jeg fant ut at du ikke kan tukle med Bibelen uten å bli påvirket hvis du er ærlig.

Jeg bestemte meg for å kjøre til Portland for å finne ut hva dette var for noe. Jeg kjørte mer enn 2500 km for å undersøke.

Jeg satt i lokalet og så på de som var der. De syntes å være de lykkeligst mennesker som jeg noen gang hadde sett. Jeg lengtet etter å bli som dem. En mann som hadde vært bundet av alkohol sto opp og vitnet om seier over rusmidler. Jeg hadde aldri hørt noe slikt fortalt før. Jeg så en glans av det himmelske i deres ansikter. Da jeg fikk høre at det var kraft i Jesu blod til å gi seier over synd, kunne jeg nesten ikke tro på det. Jeg visste at det ville være herlig om Gud kunne gi et menneske en mulighet til å leve slik.

Mens jeg lyttet til vitnesbyrdene, så jeg min elendige tilstand. Jeg forsto at jeg aldri hadde hatt et avgjørende møte med Gud – jeg hadde aldri angret med sorg syndene jeg hadde begått, slik Gud krever. Herren viste meg hvor stolt jeg var, selv om jeg selv mente at jeg var både oppriktig og moralsk. Jeg så meg selv som en synder på vei mot fortapelsen. Mine mange synder sto tydelig for meg i det øyeblikket. Herren viste meg livet mitt i et stort panorama. Der sto jeg som skulle være en hederlig mann som ble respektert høyt, fullstendig avkledt! Mine ord var verd sin vekt i gull. Jeg kunne oppsøke en hvilken som helst bank i Nord-Dakota og låne det jeg trengte av penger uten å stille garantier. Ingen kunne drømme om at jeg gjennomførte tvilsomme forretninger, slik jeg gjorde.

Gud fører bøker. Han viste meg de utspekulerte avtaler som ble gjort i hemmelighet. Han viste meg hvordan jeg underbetalte mine ansatte. Gud pekte på de oppblåste regninger med oppskrudde priser som jeg hadde sendt i tillegg til så mye annet. Jeg fikk se at jeg var håpløst fortapt, og jeg trengte tilgivelse og kraft til å leve et oppriktig liv uten å synde. Min «moral» var ikke annet enn skitne filler i hans øyne.

Jeg trodde det ville være vanskelig å skrive brev hvor jeg bekjente min urett til de som kjente meg, men Gud rådet meg, idet han sa: «Det er en vei ut av dette – gjør opp for deg!» Jeg holdt igjen en tid og gransket i Bibelen for å finne ut om man virkelig kunne leve uten å synde, slik jeg hadde hørt i vitnesbyrdene. Jeg fant ut at deres forkynnelse stemte helt med Guds Ord. Jeg så at det gjennom hele Bibelen ble vist at en må leve et hellig liv uten å falle i synd hver eneste dag.

Jeg gikk ofte og sto utenfor bygningen til Apostolisk Tros Mission om kvelden da de lastet opp bilene for å dra på friluftsmøter, og jeg tenkte at det var godt. Alle som var involvert så ut til å være flittige mennesker som arbeidet lange dager, for så å delta i oppgaven med å fortelle andre hva Gud kunne gjøre. De hadde et virkelig budskap å dele med andre.

Jeg gikk tilbake til misjonslokalet en kveld, og var klar til å ta affære. Jeg bøyde meg ved alteret etter at møtet var over og ba inntrengende om nåde. Jeg åpnet mitt indre for Åndens påvirkning og sa: «Herre, hvis du gir meg seier over de negative krefter som har hersket i mitt hjerte i årevis og viser meg at frelse er en virkelighet ved at du frir meg fra et liv i nederlag og gir meg fred, tro og kraft til å leve rett, vil jeg gi deg mitt liv. Jeg vil gjøre rett det jeg har drevet med av urett, og vil begynne i morgen med å bekjenne min uredelighet og gjøre opp for meg.»

Det var mange som var samlet på kne omkring meg og de ba sammen med meg. Da jeg var blitt villig til å betale prisen, fikk jeg oppleve en gjennomgripende frelse. Mørkets krefter forlot meg. Jeg kunne fysisk føle at jeg ble løst fra de bånd som hadde hatt meg bundet. Jeg var fri!

Det kostet meg egentlig ikke mer enn å forsake synden og ta et oppgjør med mitt liv. Da Gud frelste meg, ble ateisten en overbevist troende. En salig fred fra himmelen fylte min sjel. Hjertet ble fylt med tro som ga meg glede i Herren, og jeg gikk omkring i lokalet og ga ære til den levende Gud. Det gamle var borte og alt var blitt nytt. Jeg var blitt en ny skapning i Kristus Jesus. Guds kraft i mitt indre gjorde det mulig å leve et liv som jeg før ikke trodde var mulig.

Jeg sov ikke mye den natten. Jeg sto tidlig opp og begynte å skrive brev. Herren var der for å minne meg om enhver lyssky avtale som jeg hadde gjort – de dukket opp for meg som om jeg hadde gjort dem dagen før. Jeg fortalte rett fram hva som hadde skjedd, og jeg prøvde ikke å unnskylde meg. Ett brev ble sendt til universitetet hvor jeg hadde gått i fem år. Det var virkelig vanskelig å bekjenne at jeg blant annet hadde stjålet utstyr fra laboratoriene. Jeg brukte nesten hele dagen til å skrive brev og legge ved sjekker som dekket det jeg hadde tatt. Det kostet meg store summer å gjøre opp, men jeg var så glad for å få ryddet opp livet mitt, at jeg ikke kunne holde noe igjen. Det styrket troen, og jeg er så glad i dag for at jeg har rettet opp det gamle livet og har en ren samvittighet overfor både Gud og mennesker.

Jeg gikk til ledelsen og sa at jeg ønsket å gi en gave til menigheten. De sa til meg: «Herren trenger ikke penger. Han ønsker at du gir livet ditt», så jeg innviet meg helt til tjeneste for ham. Det verden ikke kunne gi meg, fant jeg ved korsets fot. Jeg har vært lykkelig siden den dagen, fordi Gud forandret livet mitt fullstendig.

Jeg har også opplevd helbredelse. Jeg hadde astma i mange år. Det var tider hvor jeg måtte være våken hele natten og kunne ikke engang legge meg ned, men Gud helbredet meg, og jeg er helt fri plagene.

I løpet av 50 år, har jeg fått oppleve at Bibelen er sann. Den er en vidunderlig bok, og den betyr alt for meg. Jeg klarer ikke å gi uttrykk for den sannheten og tryggheten som jeg har funnet i Guds Ord. Jeg takker Gud for at han ga meg et ærlig hjerte. Han førte meg til et folk som formidlet evangeliets kraft på en overbevisende måte. Han fylte min sjel med himmelsk glede, og jeg er i dag et Guds barn, frelst på Blodets regning. Evangeliet fyller min sjel og livet mitt med noe som jeg ikke ville bytte mot all verdens rikdom.

William Paulson var aktiv i menigheten Apostolisk Tro i fra den dagen han ble frelst, og var menighetens sekretær / kasserer i mange år. Han sørget for at leirstedet i Portland ble kjøpt, og konstruerte det store tabernaklet, som er et imponerende byggverk, oppført i 1921. Han døde i 1966, 89 år gammel.